Rikshospital fra 1826

Den første historien om hospitalet ble utgitt allerede året etter, skrevet av Holst (3). Her beskrives vurderingene bak opprettelsen. Sykehusinnleggelse var tidligere ikke vanlig, bortsett fra ved smittefare eller når hjemmet ikke fungerte som pleiested, og ofte manglet offentlige midler. Behovet for sykehus med behandling og restitusjon som mål, ikke bare oppbevaring av pasienter, ble likevel stadig tydeligere.

Det medisinske fakultetet trengte også et undervisningssykehus etter modell av Det kongelige Frederiks Hospital i København. Studentene måtte se og lære sykdommer og skader de senere skulle møte i praksis. Dette krevde et stort sykehus med et bredt pasientgrunnlag.

I Christiania var man heldig: Militærhospitalet i Akersgata, den store tømmerbygningen som var oppført 1805–1807, kunne oppgraderes fra militært leirsykehus til sivilt sykehus (figur 2 og 3). Åpningen av Rikshospitalet i 1826 ble starten på en lang utvikling og et stort løft for norsk medisin. Man nærmet seg internasjonal standard for klinisk undervisning, selv om nivået fortsatt lå under forbildene i København, Wien, Berlin og Paris.

Medisinsk kunnskapsflyt systematiseres – tidsskriftet Eyr

I København fantes et stort universitetsbibliotek med medisinsk litteratur, og det kirurgiske akademi, som lå vegg i vegg med Frederiks Hospital, hadde også bøker og tidsskrifter. For det nye norske universitetet ble det derfor viktig å bygge opp et tilsvarende fagbibliotek.

Tidsskrifter kunne abonneres på, men økonomien var begrensende. Viktigere var likevel mangelen på norske formidlingskanaler for medisinsk kunnskap. Dette gjaldt flere fag, men var særlig viktig i medisin, der oppdatert kunnskap hadde direkte praktisk betydning. Forsøk med hybridtidsskrifter ble gjort, det vil si at forskjellige fagfelt delte publikasjonskanal. Her var det skjær i sjøen. Fagfeltene kunne ikke være altfor ulike, for da ble det blant annet vanskelig å skaffe felles abonnenter. Det ble forsøkt å inkludere medisinsk stoff i Tidsskrift for Naturvidenskaberne, som ble opprettet i 1823. Holst redigerte den medisinske delen i 1824 og 1825. Det viste seg imidlertid at det ikke var gangbart å blande elitistisk vitenskap fra andre fag, rettet mot de høyere akademiske sirkler, med jordnær informasjon om medisin og helse beregnet på praktiserende leger. Derfor skjedde det noe i 1826 som var banebrytende i det medisinhistoriske bakspeilet. Det første norske, rendyrkede medisinske fagtidsskriftet Eyr utkom med sitt første nummer (4) (figur 4).

Tidsskriftet ble oppkalt etter den nordiske gudinnen for helse. Skjelderup og Holst var redaktører, og Holst overtok alene fra 1831. Fram til siste nummer i 1837 publiserte Eyr kasuistikker, statistikk, bokanmeldelser, referater og notiser, alt holdt i et norsk medisinsk fagspråk.

Eyr hadde en tydelig pedagogisk profil, blant annet står det mye om medisinske uttalelser (responsa medica), nært knyttet til Skjelderups interesse for rettsmedisin. Leger måtte kunne skrive presise og etterrettelige erklæringer som kunne forstås utenfor faget. Selv godt utdannede leger hadde ikke nødvendigvis så mye erfaring med å forfatte slike uttalelser.

Finansieringen skjedde trolig via abonnementer. Med rundt 150 potensielle lesere var utgivelsen i seg selv en bragd. Figur 5 viser størrelsen på det norske medisinske miljøet rundt 1826 (figur 5). Det nye tidsskriftet hadde riktignok også noen andre interessenter enn leger på sin adresseliste, men antallet potensielle lesere var ikke stort. Et eget, nasjonalt fagtidsskrift ble likevel en milepæl for etableringen av en nasjonal, norsk medisin.

Det var flere forhold som hemmet kunnskapsspredning gjennom skriftlige medier i datidens Norge. Ett av dem var dårlig leselys, særlig i mørketiden og før parafinlampen kom i 1853. Det må ha påvirket også lesningen av Eyr.

Læseselskabet – hovedstadens leger tar grep

Ved midten av 1820-årene hadde flere leger vært på studiereiser til utlandet, og behovet for kontakt med internasjonal medisin økte. Universitetsbiblioteket abonnerte på en del sentrale internasjonale tidsskrifter, men utvalget var begrenset. Bevilgningene til universitetsbiblioteket strakk ikke til for å betale for flere abonnementer, blant annet fordi bibliotekets driftsmidler også skulle gå med til nedbetaling av gjeld.

13 personer, hvis navn vi dessverre ikke kjenner nøyaktig, men som åpenbart tilhørte det medisinske miljøet i Christiania slik vi kjenner det fra Eyr, dannet derfor sommeren 1826 et Læseselskab (5) (figur 6). Miljøet var lite og tett, og det er derfor forståelig at leseselskapet ikke etterlot seg noe arkivmateriale. De fleste hadde daglig kontakt og trengte neppe formalia for å diskutere og bli enige.

Holst kan ha påvirket valg av tidsskrifter etter studiereiser i Frankrike og England. Sammenlikning av abonnementslistene viser interessante forskjeller: Universitetsbiblioteket prioriterte tyske tidsskrifter og to danske, mens Læseselskabet hadde et bredere internasjonalt tilfang, med franske, engelske og endog et amerikansk tidsskrift (figur 7).

Flere av tidsskriftene ser ut til å være gitt ut av sammenslutninger av leger. Dette uttrykker en tidlig assosiasjonsånd som etter hvert også kom til Norge. Læseselskabet var starten på Det norske medicinske Selskab, som ble formalisert i 1833. Bakgrunnen var først og fremst koleraepidemien, som tydeliggjorde behovet for rask faglig informasjonsutveksling.

En ting er sikkert: Hvis medlemmene av Læseselskabet skulle pløye seg gjennom alle tidsskriftene etter at budet hadde vært hos dem med en ny bunke hver uke, og attpåtil hadde vært på Universitetsbiblioteket og fordypet seg i tidsskriftene der, har de hatt det travelt. Men mulighetene for å holde seg faglig oppdatert på toppnivå var unektelig til stede.

Tre tiltak med langsiktige virkninger

Året 1826 markerer opprettelsen av Rikshospitalet, oppstarten av Eyr og stiftelsen av Læseselskabet – tre hendelser som hver for seg innleder en utvikling som over tid spredte seg og ble alminnelig akseptert, og som etter hvert la grunnlaget for nye faglige nivåer på disse tre feltene.

Hva et sykehus skulle være, var ikke klart definert på denne tiden. Noen institusjoner var ganske enkelt «hus for syke», det vil si for personer som ikke kunne forpleies der de bodde. Slik fungerte for eksempel lasaretter under epidemier, og militærlasarettene hørte til samme kategori.

Sykehus kunne dessuten, til tross for navnet, fungere som fattighus og sykehjem. St. Jørgens hospital i Bergen var en institusjon for pasienter med spedalskhet. Det samme gjaldt radesykehusene rundt i landet, som var beregnet for pasienter med den særnorske sykdommen radesyke, som Holst hadde skrevet doktoravhandling om. I Christiania fantes også et spesialsykehus for kjønnssykdommer (6).

Vi hadde altså helseinstitusjoner, men de var beregnet på spesielle grupper og manglet en fellesnevner. Det nærmeste vi kom et alminnelig sykehus for befolkningen, beregnet på allmenn sykdomsbehandling, var antakelig det såkalte Civile Sygehus i Christiania, der professor Sørenssen styrte. Egentlige «alminnelige sykehus» av noen størrelse fantes knapt i Norge, slik man så ute i verden, for eksempel Det kongelige Frederiks Hospital i København fra 1757 og Wiener allgemeines Krankenhaus fra 1693.

Det nye Rikshospitalet satte standard for hvordan et sykehus skulle være, i samsvar med tidens krav. Utviklingen gjennom to hundre år fram til i dag har vært kronglete, men idealet om en offentlig institusjon med sykdomsbehandling som hovedmål har stått fast, eventuelt også med ansvar for å formidle behandling til de fleste sykdommer og pasientgrupper. I tillegg kom normen om forskning og om å skape ny kunnskap, blant annet ved å systematisere erfaringene fra sykehusarbeidet. Det akademiske rasjonalet for å opprette Rikshospitalet var dessuten at det skulle gis undervisning der.

Etableringen av Eyr fikk etterdønninger som fortsatt merkes. Her presenterte redaktørene medisinsk kunnskap og relevant kontekst innen en ramme de mente var tilpasset en lege i Norge. Stoffet var skrevet i et norsk medisinsk språk som var faglig presist, men samtidig tilgjengelig også for andre. Den pedagogiske linjen var tydelig. Kasuistikkene er ofte så detaljerte at de fortsatt kan leses med utbytte, både som grunnlag for moderne diagnostiske tolkninger av historiske sykdomstilfeller og for vurderinger av datidens behandling, til tross for de metodiske problemene slike analyser av eldre medisinske kilder innebærer.

Leger og fagutvikling

To større artikler om den nye medisinutdanningen i Norge hadde vært publisert i tidsskriftet Budstikken (7, 8). Disse ble oppsummert i Eyr (9). Der etterlyses mer vitenskapelighet blant medisinstudentene.

Med sin praktiske målsetting skilte medisinerne seg noe fra studenter i andre fag. I et allment legetidsskrift skulle det være rom for toveis kommunikasjon, det vil si også manuskripter fra leserne. Slik ble det. Eyr etablerte en standard for formidling av medisinsk kunnskap gjennom rollen som allment fagtidsskrift. Denne linjen ble videreført av etterfølgeren Norsk Magazin for Lægevidenskaben, etablert i 1840. Magazinet, som det ble kalt, hadde en ledende rolle som oppdaterende fagtidsskrift for leger fram til 1939.

Eyr slo an tonen i den norske medisinske tidsskriftfloraen. Med Eyr ble en norm knesatt. Leger skulle holde seg faglig oppdatert. Redaktørene bidro dermed til utformingen av en nasjonal legerolle.

Læseselskabet var uttrykk for et ønske om vitenskapelighet. Dette ønsket hadde to sider. Den ene var selvsagt å formidle ny og oppdatert kunnskap til bruk i praktisk medisin. Den andre var å styrke legestandens anseelse blant andre akademikere. Dette må ses i lys av at det i de første tiårene fantes to typer legestudenter: de som hadde lært latin og avlagt examen artium, og de såkalte preliminaristene, som ble tatt opp uten latin. Sammenliknet med andre studentgrupper kunne medisinerne derfor framstå som en nokså broket skare.

Ideen om Læseselskabet smittet. I årene som fulgte etablerte også andre norske byer leseselskap som abonnerte på medisinske tidsskrifter. Tilegnelse av ny kunnskap ble gradvis en integrert del av medisinsk virksomhet.

I 1829 ble det opprettet et såkalt øvelsesselskap for medisinstudenter i Christiania, den første spiren til Medicinerforeningen. Studentene skulle møtes og presentere medisinsk kunnskap for hverandre. Universitetslærernes ønske om vitenskapelighet hadde slått an.

De første universitetslærerne la stor vekt på kunnskapsformidling og på å stimulere egen faglig utvikling. De nye medisinerne skulle selv bidra til å utvikle kunnskapsgrunnlaget for sitt arbeid og dermed forvalte det faglige grunnlaget for yrkesutøvelsen. I profesjonsforskningen regnes kontroll over eget kunnskapsgrunnlag nettopp som et av de viktigste kjennetegnene ved en profesjon.

Hendingene i 1826 var starten på mye.

Artikkelen er en bearbeidet versjon av kapittel 9 i boka Larsen Ø. Samfunn og sykdom: langsomme forandringer og lange linjer i norsk folkehelsehistorie 1800–1930. Michael 2026; Supplement 35: 81–94. https://www.michaeljournal.no/article/2026/06/1826